Prinsippene som er angitt i dette dokumentet kan tjene som en guide for klinikere, forelesere, administratorer og offentlige eller profesjonelle organisasjoner som er involvert i etablering og vedlikehold av standarder for smertebehandlingstilbud. Det finnes betydelig evidens for effektiviteten av tverrfaglig behandling for langvarige smerteproblemer. Dette dokumentet skiller mellom tverrfaglige smertesentre og multidisiplinære smerteklinikker. Dokumentet gir også anbefalinger for tilbydere med en ikke-tverrfaglig praksis.

Tverrfaglig Smertesenter
Et tverrfaglig smertesenter kjennetegnes av et bredt spekter av klinisk personale, pasient omsorgstjenester, behandlede smertetilstander, og utdannings- og forskningsvirksomhet. Senteret bør være en del av eller tilknyttet en høyere utdanning og / eller forskningsinstitusjon.

Staben bør inkludere klinikere fra en rekke medisinske og andre helsetjenester disipliner; alle klinikere bør ha spesialkompetanse innen smertebehandling. Klinikere som vurderer og behandler pasienter ved smertesenteret bør omfatte leger, sykepleiere, fagfolk innen mental helse (f.eks, klinisk psykolog, psykiater), og fysioterapeuter. Senteret skal være i stand til å behandle alle typer smerteproblem; Dermed må det finnes et system for innhenting av nødvendig konsultasjon fra leger/medisinsk fagpersonell fra fagområder som ikke er inkludert i staben.

Et særskilt kjennetegn ved et tverrfaglig smertesenter er at klinikere fra ulike spesialiteter jobber sammen i felles lokaler og kommuniserer med hverandre på hyppig og planlagt basis om pasienter, smertesenterets retningslinjer og prosedyrer, og de behandlinger / terapier som tilbys i smertesenteret. Hjelpen blir gitt på en programmert og koordinert måte, og er pasient-sentrert, oppdatert, evidensbasert, og trygg. Klinisk aktivitet skal foregå under oppsyn av en behørig utdannet og lisensiert klinisk direktør med spesialkompetanse innen smertebehandling. Alle leverandørene i senteret bør være tilstrekkelig kvalifisert og lisensiert innenfor sin spesialitet og bør ha kunnskap om hvordan biologiske, psykologiske og sosiale / miljømessige faktorer bidrar til smerteproblemer.

Senteret bør tjene som en modell for utmerket praksis innen de strukturer, prosesser og resultater som er avgjørende for fremragende smertebehandling. Pasientvurdering og -behandling skal gjennomføres tverrfaglig og involvere aktuelle spesialister etter behov, for å sikre optimal ivaretakelse av alle biomedisinske og psykologiske aspekter ved smerteproblemer. Behandlingen

bør ta sikte på å forbedre smerter og / eller smertebehandling, og også på å forbedre pasientens fysiske, psykiske funksjon samt fungering i arbeid og sosiale roller. Klinikere bør være kjent med alle relevante retningslinjer for behandling, og disse bør vurderes

i planleggingen av den kliniske virksomheten. Senterets ansatte bør rutinemessig samle og oppsummere data om egenskaper og resultater (inkludert smerte intensitet, psykiske plager, funksjon og livskvalitet) hos pasientene som er vurdert og behandlet, og bør engasjere seg i kontinuerlig kvalitetsforbedringsarbeid.

Senteret bør være forpliktet til å fremme og anvende aktuell vitenskapelig kunnskap knyttet til smerte og til å formidle relevant informasjon til pasienter, annet helsepersonell og organisasjoner, og allmennheten for øvrig, for å forbedre kvaliteten på smertebehandling gjennom hele spekteret av hjelpetjenester. Som eksperter på smertebehandling, forventes det at senterets ansatte jobber for å bedre smertebehandling i lokale, regionale og nasjonale helsetjenester. Det er også forventet at senteret tilbyr pedagogiske aktiviteter og trening i tverrfaglig smertebehandling for klinikere fra flere disipliner (f.eks leger i ulike spesialiteter, kliniske psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter). Ideelt sett bør utdanningen gis på master, doktorgrads, og postdoktornivå.

Senteret skal være aktivt engasjert i, og ideelt spille en lederrolle innen forskning. Senteret skal bidra til evidensgrunnlaget for behandling og håndtering av smerte, og utdanne framtidige smerteforskere.

Tverrfaglig smerteklinikk
En tverrfaglig smerteklinikk skiller seg kun fra et tverrfaglig smertesenter ved at forskning og akademiske undervisningsaktiviteter ikke nødvendigvis er inkludert i klinikkens vanlige aktiviteter. På samme måte som ved et tverrfaglig smertesenter, bør staben ved

en tverrfagligsmerteklinikk inkludere klinikere fra en rekke medisinske og andre helsetjenester disipliner; alle klinikere bør ha kompetanse innen smertebehandling. Klinikere som vurderer og behandler pasienter i smerteklinikken bør omfatte leger, sykepleiere, fagfolk innen mental helse (f.eks, klinisk psykolog, psykiater), og fysioterapeuter. Klinikken skal kunne behandle alle

typer smerteproblemer; Dermed må det også her være et system for innhenting av nødvendig konsultasjon fra leger fra fagområder som ikke er inkludert i staben.

Klinikerne bør kommunisere med hverandre på en hyppig og planlagt basis om pasienter og smerteklinikkens retningslinjer, prosedyrer og terapier. Hjelpen blir gitt på en programmert og koordinert måte, og er pasient-sentrert, oppdatert, evidensbasert,

og trygg (sikker? / kvalitetssikret?). Klinisk aktivitet skal foregå under oppsyn av en behørig utdannet og lisensert klinisk direktør med spesialkompetanse innen smertebehandling. Alle leverandørene i senteret bør være tilstrekkelig kvalifisert og lisensiert i sin spesialitet og bør ha kunnskap om hvordan biologiske, psykologiske og sosiale / miljømessige faktorer bidrar til smerteproblemer.

Pasientvurdering og -behandling skal være tverrfaglig og involvere aktuelle spesialister etter behov, for å sikre optimal ivaretakelse

av alle biomedisinske og psykologiske aspekter ved smerteproblemer. Behandlingen bør ta sikte på å forbedre smerter og / eller smertebehandling, og også på å forbedre pasientens fysiske, psykiske funksjon samt fungering i arbeid og sosiale roller. Klinikere

bør være kjent med alle relevante retningslinjer for behandling, og disse bør vurderes i planleggingen av den kliniske virksomheten. Senterets ansatte bør rutinemessig samle og oppsummere data om egenskaper og resultater (inkludert smerte intensitet, psykiske plager, funksjon og livskvalitet) hos pasientene som er vurdert og behandlet, og bør engasjere seg i kontinuerlig kvalitetsforbedringsarbeid.
 

Smertepraksis
En enkelt leverandør kan ha en smertepraksis dersom han eller hun er lisensert i sin spesialitet, har avsluttet spesialitet i smertemedisin eller tilsvarende, og er sertifisert i smertebehandling av den relevante lokale eller nasjonale godkjenningsinstans. Denne leverandøren må ha kunnskap om bidrag fra biologiske, psykologiske og sosiale / miljømessige faktorer til smerte-

problemer. Det må være et system for innhenting av nødvendig konsultasjon fra helsepersonell innen andre spesialiteter.

I tillegg bør leverandøren henvise pasienter til en tverrfaglig smerteklinikk eller senter når det er diagnostiske eller terapeutiske problemer som overstiger leverandørens evner.

Øvrige betraktninger
Det forventes av alle smertebehandlere, uavhengig av organisering eller praksis, etterlever de høyeste standarder for etikk og profesjonalitet. Helsepersonell i smertebehandlingstilbud bør oppfordres til å være medlemmer av IASP og nasjonal IASP-forening (chapter) for å opprettholde høye standarder og legge til rette for utveksling av informasjon og forskningsaktiviteter.

Behandlingsprogrammer basert på enkeltmodaliteter bør identifiseres av modaliteten / behandlingsformen de benytter (f.eks "Biofeedback Klinikk") i stedet for begrepet "Smerteklinikk." Tverrfaglige programmer som spesialiserer seg på en region av kroppen eller en bestemt type smerte bør identifiseres tilsvarende i tittelen (f.eks "Tverrfaglig Hodepineklinikk" eller "Tverrfaglig Ryggklinikk"). Enheter for spesifikke behandlingsformer / modaliteter og smertesyndromer bør følge egnede nasjonale eller internasjonale retningslinjer. Klinikkens ansatte bør rutinemessig samle og oppsummere data om egenskaper/karakteristikker og resultater (inkludert smerte intensitet, psykiske plager, funksjon og livskvalitet) hos pasientene vurdert og behandlet i klinikken, og bør engasjere seg i kontinuerlig kvalitetsforbedringsarbeid.

Sentre eller klinikker designet for å møte behovene til en bestemt aldersgruppe, for eksempel barn, ungdom eller eldre pasienter, må være i stand til å vise til ledelse av kvalifiserte spesialister innen aldersrelaterte felt (for eksempel pediatri, gerontology), og involvere klinikere med spesifikk erfaring og trening med den aktuelle målgruppen. Klinikere i disse virksomhetene forventes å ha en grundig forståelse av aldersrelaterte påvirkninger på smerteproblemer.

Over hele verden er det stor variasjon i tilgjengeligheten av finansielle ressurser, fasiliteter og tilstrekkelig opplært helsepersonell.

I utviklingsland kan det være hensiktsmessig at smertebehandlingstilbud gis av et lite antall helsepersonell som arbeider innenfor begrensningene av de tilgjengelige ressursene. Selv med begrensede ressurser, bør man bli guidet av en forståelse av at smerte påvirkes av biomedisinske, psykologiske og sosiale / miljømessige faktorer, og behandlingen bør være kunnskapsbaserte og trygge.

I den grad det er mulig, bør behandlingen være tverrfaglig og rettet mot å lindre smerte, samt forbedre pasientens fysisk funksjon

og psykiske plager. Klinikere i andre fag bør konsulteres ved behov, når dette er tilgjengelig. Slike tjenester bør tilstrebe å ha vurderingskomponenter  for forsknings- og pasientresultater, og ikke minst, å utdanne klinikere ellers i samfunnet.

Vedtatt av IASP på 2 mai 2009

http://www.iasp-pain.org/Education/Content.aspx?ItemNumber=1381