Kronikk: Vi må støtte og spille fastlegene gode

I disse dager legges rammene for den framtidige fastlegeordningen. Svekkes eller kollapser ordningen, er det et stort tilbakeskritt for velferdsstaten.

Seks overleger ved Nasjonalt kompetansesenter for smerte og sammensatte lidelser (NKSL) ved St. Olavs hospital har nå gått sammen for å skrive en kronikk som ble publisert i Adresseavisen 27.03.2020. Kronikken gjengis i sin helhet her, med tillatelse fra forfatterne.

De færreste kan ha unngått å få med seg at fastlegene opplever seg overbelastet. Tallenes tale er klar: Når gjennomsnitts arbeidstid for en fastlege er 56 timer i uka, og nær 90 prosent av fastlegene tenker seg ut av ordningen i løpet av fem år hvis ikke arbeidssituasjonen bedres, er det riktig å kalle dette en krise. Det er berettiget bekymring for at fastlegeordningen kollapser.

Sykehusene og de privatpraktiserende spesialistene representerer andrelinjens helsetjenester, spesialisthelsetjenesten. Vi som skriver dette, jobber der. Vi er overleger på Smerteklinikken ved St. Olavs hospital, som ligger under det som kalles Nasjonal kompetansesenter for smerte og sammensatte lidelser (NKSL). Som navnet peker mot, er dette en blandet gruppe pasienter. Fellesnevneren er at de har langvarige og sammensatte helseproblemer med betydelig påvirkning av livskvalitet og funksjon. Pasientene er oftest ferdig utredet for mer konkrete lidelser der det finnes spesifikk behandling. Hos oss får de tilbud om bred tverrfaglig utredning og noen får videre oppfølging. For de langt fleste er dog utfordringen å organisere og konkretisere videre oppfølging i andre tilbud.

Avmakt. Hovedprinsippet i behandlingen er ikke-medikamentelle tiltak og det vi kaller mestringsorientert oppfølging. Å leve med langvarige smerter kan skape mange onde sirkler. Det er viktig å se helheten. Det finnes like mange måter å leve med utfordringene som det finnes pasienter. Mange befinner seg i avmakt fordi vårt helsevesen ikke vet hvordan problemene kan møtes og bedres. Så avmakt gjør seg også gjeldende i hjelpesystemet. Hva skjer da? Langt de fleste forteller at de kan oppleve seg avvist i et fragmentert sykehussystem. Hjelpere misliker avmaktsfølelsen, og bevisst eller ubevisst skjer faktisk ofte en form for beklagelig avvisning. På sitt verste er dette helseskadelig.

Kontinuitet. Er man kronisk syk, er kontinuitet i oppfølgingen en helt sentral faktor. Ikke minst gjelder dette relasjonen til hjelperen. Det er utmattende å gjenfortelle sin sammensatte sykehistorie til lege etter lege. Der pasientene opplever det øvrige hjelpesystemet som fragmentert, er det fastlegen deres som ofte er den eneste som kan tilby hjelp over tid. Det vi erfarer er at veldig mange forteller at de har god oppfølging av sin fastlege. Gjerne i flere år. De føler seg trygge på fastlegen sin. For oss som gjør en bred helhetlig utredning og forsøker å få til en god oppfølgingsplan er en av de viktigste suksessfaktorene at pasienten og fastlegen har et godt samarbeid. Da kan vi alle spille hverandre gode. Vi har på vår sykehusavdeling bedre tid enn fastlegen, og kan se muligheter som ikke var der fra før. Men vår oppfølging vil være tidsbegrenset, og dessverre er det sjelden slik at symptomene forsvinner for godt. I trepartsamarbeidet mellom fastlege, pasient og vårt smertesenter prøver vi å få til ny og positiv dynamikk. Å dele avmakten kan noen gang være en nødvendig start. Da kan pasienten føle seg litt mindre alene og fastlegen litt mindre opprådd.

Dr. Dropin dropper ut? Hva vil skje med denne store pasientgruppen hvis fastlegeordningen bryter sammen? Dette bekymrer oss. Hvem skal da ivareta kontinuiteten? Private tilbud? Eller sykehusene?

Det kan de ikke. Sykehusene er ikke organisert for kontinuitet. For markedsorientert privat førstelinjetjeneneste vil ikke pasientgruppen være interessant. Tvert om er innretningen på private tilbud rask tilgjengelighet og enkle konkrete problemstillinger. Blir det for sammensatt, henviser de til andre, ofte til fastlegen.

Det er bred politisk enighet om at pasienter med langvarige helseutfordringer skal prioriteres i vårt helsevesen. Da må vi også organisere for det. Helsetjenesteforskning viser at en robust primærhelsetjeneste er billigst og best. Både for samfunnet og pasientene. Vi ser daglig at dette stemmer. Greier vi med vår brede utredning å tilby nye perspektiver, råd og trygghet inn i fastlege / pasientrelasjonen kan grunnlaget være lagt for gode heller enn negative sirkler.

Helse-, sosial- og bjørnetjenester? Uten fastlegeordningen vil sykehusene komme i en overbelastet og uhåndterbar situasjon. Pasienter med langvarig og sammensatt sykdom vil være av dem som kommer aller dårligst ut. Overbelastning gjelder allerede for både primær- og spesialisthelsevesenet . I en slik situasjon oppstår «vi og de»-dynamikk på begge sider. Da blir tenkningen at det er de andre som har ansvaret og må ta seg sammen. De som aller minst er tjent med dette, er pasientene. De blir kasteballer. Dette er uverdig, uprofesjonelt og helseskadelig. Vi vil uttrykke vår aller største respekt for det vi ser at fastlege og pasienter får til. Dere står i frontlinjen sammen. Vi vil være med på laget, og ønsker mest av alt å spille dere gode. Det kan vi få til, gitt at fastlegene får det minimum av tid som tverrfaglig samarbeid krever.

Skjebnetime? Det er i disse dager rammene for den framtidige fastlegeordningen legges politisk. Styrkes ordningen, styrkes også det tverrfaglige samarbeidet som må til for å kunne hjelpe vår pasientgruppe. Svekkes eller kollapser ordningen, er det et stort tilbakeskritt for velferdsstaten.

Forfattere: Harald Sundby, Petter Chr. Borchgrewinck, Einar Julsrud, Cecilie Therese Hagemann, Astrid Brautaset, Katarzyna Baranowska.